La oss ta det viktigste med en gang: du kommer sannsynligvis ikke til å bade i Ajuy. Sanden er kullsvart og fin, bukta er dramatisk, og bølgene kommer inn fra åpent hav uten noe som demper dem. Det offisielle turistkontoret på øya oppgir at det ikke er livredder her, og at både vind og bølger krever forsiktighet. Folk som kjenner vestkysten sier det tydeligere: dette er en strand du ser på.
Til gjengjeld er det få steder på Fuerteventura der en times gange gir deg mer. Ajuy ligger i kommunen Pájara, på vestsiden av øya, og hele kyststripen rundt landsbyen er vernet som naturmonument på knapt 32 hektar — et område som igjen inngår i landskapsvernområdet rundt Betancuria.
Stranden
Selve sandflaten er kort, rundt 270 meter, og ligger mellom klippene i en bukt som vender rett mot vest. Sanden er svart og vulkansk, den blir varm midt på dagen, og den er grov nok til at badesko er en fordel. Det finnes restauranter i landsbyen rett ved, med fisk og kanariske retter, og det er buss hit.
Vestvendt bukt betyr én ting til: solnedgangen treffer rett inn. Det er den delen av dagen flest kommer hit for, og den delen der parkeringen i landsbyen faktisk fylles opp.
Hvorfor frarådes bading?
Fordi det ikke finnes noe som bremser havet. Vestkysten av Fuerteventura ligger åpen mot Atlanterhavet, dønningen som bygger seg opp over tusenvis av kilometer treffer klippene direkte, og bunnen i bukta faller raskt av. Det er ingen molo, ingen rev, ingen livredder og ikke noe fast flaggsystem her.
Er sjøen helt flat en dag i august, går det an å vasse. Ellers gjelder regelen som gjelder på hele denne kysten: hold deg på sanden. Nordmenn drukner på Kanariøyene hvert år, og det skjer sjelden på hotellstrendene — det skjer på de vakre, tomme buktene der ingen står og passer på. Bakgrunnen står i artikkelen om bading, bølger og strømninger.
Kalkovnene: det som faktisk er attraksjonen
Fra nordenden av stranden går det en opparbeidet sti oppover langs klippekanten. Noen hundre meter inn ligger los hornos de cal, kalkovnene, som steinbygde kjegler i skråningen.
Her ble kalkstein brutt ut, brent og skipet ut. Kalken fra Ajuy var kjent for å være uvanlig ren, fordi kalksteinen i klippen består av knuste skjell og skjelettrester fra havet og dermed har svært høyt innhold av kalsiumkarbonat. Den brente kalken ble brukt til å hvitkalke hus over hele øygruppen. Ved den lille bryggen nedenfor står fortsatt restene etter kranen som lastet den om bord.
Havna het Puerto de la Peña, og var i århundrer en av de få naturlige lastestedene på vestkysten. Ut gikk kalk, brostein, ost og saltet fisk. Inn kom trevirke og frukt som øya ikke hadde nok av selv. Det er verdt å ha i bakhodet når du står der: dette var et industristed, ikke en badestrand.
Er hulene verdt trappen?
Stien fortsetter forbi ovnene og ned en bratt trapp til Cuevas de la Caleta Negra — hulene som havet og vinden har gravd ut av klippeveggen. Du går inn i dem fra siden, og innerst er det mørkt nok til at en lommelykt er nyttig.
Trappen er den avgjørende detaljen. Den er bratt, den er ujevn, og den skal opp igjen etterpå. Barnevogn er utelukket, og har du dårlige knær eller svimmelhet, bør du vurdere å snu ved ovnene — utsikten derfra er god nok i seg selv. Hulene bør heller ikke besøkes når sjøen slår høyt inn, for vannet når opp i åpningene.
Landsbyen der erobringen begynte
Ajuy er en håndfull hvite hus, et par restauranter og en liten strand. Historisk er stedet likevel et av de viktigste på hele Fuerteventura: det var her, på kyststrekningen mellom ravinene Ajuy og Aulagar, at Jean de Béthencourt og folkene hans gikk i land i 1402 og begynte erobringen av øya.
Det finnes ingen stor markering av dette, ingen utstilling og ingen guide. Det er en informasjonstavle og et landskap. For mange er nettopp det poenget — du står på et sted der noe avgjørende skjedde, uten at noen har bygget en attraksjon rundt det. Vil du ha den historiske sammenhengen, ligger den gamle hovedstaden Betancuria inne i fjellene og bærer navnet til den samme mannen.
Steinene som er eldre enn øya
Det som gjør Ajuy interessant for geologer, er at fjellet her viser fram noe du normalt ikke får se: bergarter fra tiden før Fuerteventura ble en øy. Havbunnssedimenter og dypbergarter fra det som kalles øyas basale kompleks er presset opp i dagen i klippeveggen, og de regnes som de eldste kjente bergartene på Kanariøyene — anslagene ligger langt over 70 millioner år tilbake. Det er derfor stedet står på internasjonale lister over geologisk viktige lokaliteter.
Du trenger ikke være geolog for å se det. Fargeskiftet i klippen er tydelig med det blotte øye: lyse, lagdelte partier under det mørke vulkanske. Hvordan øygruppen ble til, og hvorfor de østlige øyene ser så annerledes ut enn de vestlige, er forklart i artikkelen om Kanariøyenes geografi og vulkaner.
Slik legger du opp besøket
Du kommer deg hit lettest med bil. Veien inn fra Pájara er smal og svingete de siste kilometerne, men asfaltert hele veien, og det er parkering ved landsbyen. Hvordan leiebil fungerer på øyene — forsikring, drivstoffpolitikk og de vanligste fellene — står i guiden til leiebil på Kanariøyene.
Sett av to timer. Én til stien, ovnene og hulene, én til lunsj og sanden. Ta med vann og noe på hodet: det er ingen skygge på stien, og vestkysten kan være både varm og vindfull samtidig. Skal du kombinere med noe annet samme dag, ligger Betancuria en halvtime unna innover i fjellene.
Sjekk tidevannet før du går inn i hulene. Ved høyvann og dønning slår sjøen inn i åpningene, og da er både gangveien og hulene et dårlig sted å være. Ved lavvann kommer du både lenger inn og lettere fram. Det samme gjelder klippehyllene langs stien: de ser tørre ut, men de er våte av en grunn.
Tidspunktet på dagen avgjør også hva slags sted dette blir. Kysten vender mot vest, så det er ettermiddagen som gir lys inn i huleåpningene og farge på klippeveggen — og det er derfor de fleste kommer sent. Formiddagen er til gjengjeld kjøligere på stien og langt roligere i landsbyen. Vil du ha begge deler, må du regne med å bli noen timer.
Den offisielle beskrivelsen av stranden ligger hos Cabildo de Fuerteventuras turistkontor, som også er stedet å sjekke om stien eller trappene skulle være stengt.